En saga om raftsundet..

I gamle dager hang Austvågøya og Hinnøya i sammen ved Trongstraumen i Raftsundet. Det var derfor en stor omvei å seile rundt Austvågøya, og dette erget en resse (rise) på ei ressejekt så mye at han bestemte seg for å seile opp sundet.

Ressen la seg i Risøysundet med jekta si og venta på god bør. Det ble etter hvert frisk vind og ressen stakk hodet opp igjennom kjeila for å kjenne på vindstyrken. Det blåste så mye at håret vart røska av hodet på han. Men ressen mente at det var alt for lite vind.

Det venta en stund til, så stakk det fingeren opp kjeila. Det blåste såpass mye at fingeren blåste av han. Enda syntes ressen det var i minste laget. Det måtte ha enda bedre bør, skulle det klare å seile opp sundet. Det venta ei tid, vinden økte på. Så fant det tiden moden for å se i været igjen. Han tok nå øksa og stakk den opp. Nå var det så sterk vind at stålet ble skilt fra jernet i øksa.

Dette fant ressen ut var brukbar bør, så det seilte sørover Hadselfjorden bare så det rauk etter han. Nedover forbi Hanøy, Kongselva og Tengelfjorden. Med en slik bør fikk ressen såpass fart at det klarte å seile opp Raftvallen, og Raftsundet ble til . Det var både dypt og bredt nok til å seile gjennom.

Etter som tiden gikk, ble det en god del ferdsel igjennom Raftsundet. Ingen orket å seile rundt, når de kunne gjøre veien kortere ved å seile igjennom sundet. Dette ble til stor forargelse for Faillressen, som bodde på vestsiden av Raftsundet ved Mærrfaillet.

Han skulle være veldig gammel, grovsliten og fæl, sta og ellers en vanskelig fyr. Han syntes at all denne trafikken uroet han fælt . Han hadde jo i flere hundre år vært vant til å ha det stilt og fredelig.
Raftsundet ble nå brukt av beilerne til møya som bodde nord i Møysalen på Hinnøya. Faillressen hadde lenge hatt et godt øye til hun, men hun var ikke særlig interessert i den gamle grinbiteren. Det var heller Vågakaillen som utnytta snarveien gjennom Raftsundet, han var jo både ung og pen, og var vant med å få gjennom viljene sine.

Faillressen likte det dårlig at Vågakaillen ble oftere og oftere å se på vei nordover på besøk til møya. Dermed fant han ut at han skulle stenge igjen sundet, så han ikke ble forstyrret mer. Han tok stein i nevene og kastet det utover.

Dermed ble Raftøra til. Men han så snart at dette var ikke nok til å stenge Raftsundet. Han ville prøve på nytt igjen, men nu bar straumen nordover, så det gikk likedan som sist. Stein og grus ble ført til siden og ble til Langneset.

Faillressen så da at det nyttet ikke lengre med småstein. Han omfavna hele fjellet og ville rive det løs for å sette det ned midt i sundet. Dette måtte vel være nok for å stenge det, tenkte Faillrisen. Da reagerte tøtta fra Møysalen.

Hun likte ikke at han ville stenge sundet som var så raskt å seile igjennom. Da hun fikk se at Faillressen omfavnet fjellet tok hun seg en dugelig stein. Den kastet hun sør gjennom sundet, og hun traff han midt i veikryggen. Han ble slått i hjel med det samme. Siden den gang har Faillrisen stådd der og holdt tak omkring fjellet.

Steinen som traff han i veikryggen ramlet ned over fjellsiden mot sundet i senere tid.